Følelsen av å ikke strekke til

Følelsen av å ikke være god nok, ikke strekke til og å ikke være noe … henger litt konstant i topplokket, men i perioder glimter det til for full pupp. Akkurat en sånn periode er det nå. Hvor jeg kjenner ekstra på følelsen av skam og tristhet over hvor jeg er i livet og hvordan ting ble. Selv om at jeg vet at ting ikke endte opp slik fordi det var selvbestemt eller noe jeg kunne ha gjort annerledes – så er det allikevel en sorg som jeg ikke helt klarer å ta innover meg og som jeg heller ikke har lært meg å akseptere. Det er noe med den følelsen av å føle seg så lite nyttig, lite vellykket og ikke får følelsen av å gjøre de nærmeste stolt. Det å være for syk til å jobbe, til å utrette noe og til å leve en normal hverdag. Det stikket som kommer i magen hver. eneste. gang jeg må melde pass, si nei eller utsette ting i forbindelse med venner, familie, forpliktelser eller ting jeg selv ønsker å gjøre – av den ene grunnen til at kroppen min ikke fungerer og at jeg ikke klarer en liten brøkdel av de tingene jeg burde og vil. Og disse tingene her gnager så forbanna hardt til tider, selv om at jeg vet at ting kunne vært verre, og at andre har det verre.

 

Så det er dette med aksept da. Hvordan lærer man seg å akseptere at man er kronisk syk og fratatt muligheten til å jobbe, delta i det normale hverdagslivet, fritidsaktiviteter, mestringsfølelse, en hverdag uten konstante smerter og begrensninger and so on? Uavhengig om man er 50 år eller 25 år, som jeg er, så tror jeg den nøtten er rimelig stor å svelge. Hvordan skal man bli venn med følelsen av at man har blitt frarøvet livet og det man har sett for seg for fremtiden? Å godta at det folk flest tar for gitt i hverdagen av aktiviteter, gjøremål, moromomenter og aktiviteter – for oss blir ofte nærmest umulig og en sjelden vare?

 

Jeg vet at det å se gleden i de små tingene, de små øyeblikkene og de små holdepunktene er viktigere enn aldri før i en sånn hverdag, men i perioder er det nærmest umulig å leve etter det. Men jeg regner med det er slik for de aller fleste som enten er syke eller som har store utfordringer i hverdagen. At det svinger opp og ned, og at i enkelte perioder føles det helt håpløst ut. Men som regel får man karret seg tilbake på overflaten, for det blir jo som oftest bedre. Dette er heldigvis en av tingene vi skal ha fokus på gjennom mitt opphold på ME-poliklinikken fremover, og det ser jeg veldig frem til. Fokuset på å bygge livskvalitet, å lære seg å akseptere både sykdom og livet som kronisk syk – og verdsette det som er og det man får gjort. Jeg tror (og håper) at dette kan bli til stor hjelp for min del, og jeg er så glad for å ha blitt tatt inn her. Første møtet mitt der ga meg inntrykket av profesjonalitet, forståelse og mye kunnskap i dette feltet – så jeg ser lyst på tiden fremover. Jeg gleder meg til de neste timene mine, for det betyr så mye å få møtt mennesker som både kan, vet, skjønner og ser situasjonen for det den er.
Så jeg har troen på en bedre hverdag og en lysere fremtid! 😀 

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg