Kroppen spiller ikke på lag

Jeg har jo for lenge siden blitt vant til kroppen min skofter og ikke helt er på lag med meg, men det gjør dessverre ikke hverdagene noe lettere av den grunn. Å være i 20 årene, men å ha helsen til en på over 60 (føles det som ihvertfall), er ikke alltid så greit. Det er sjelden jeg synes noe “synd på meg selv” på grunn av situasjonen, men noen dager er det ekstra tungt. Det er så mye jeg ønsker å få gjort – men som kroppen ikke strekker til. For hver minste ting jeg gjør, skal kroppen straffe meg for det etterpå. Så det meste må planlegges og tilrettelegges i forkant, slik at ikke jeg treffer kjelleren fullstendig. Jeg har vært i utredning siden året starter, og jeg er forberedt på at det tar lang tid før jeg er ferdig. Mye tyder på at det er ME som er problemet her, og det er det jeg skal undersøkes videre for. Ting tar alt for lang tid, dessverre. Så det beste jeg kan gjøre er å smøre meg med tålmodighet, ta hensyn til kroppen og gi den nok hvile. 

SAMSUNG CSC

Nå ble det brått mye laber stemning her inne, men jeg synes det er greit å vise at alt ikke er så rosenrødt hele tiden. Realiteten er ofte hard, og det er det nok mange som kjenner på. Jeg synes det er viktig å se forskjellen fra å ha et positivt fokus, enn å fronte at alt er “perfekt”. For det er det jo sjelden? Jeg tror vi mennesker finner en slags trøst eller en lettelse i å vite at vi ikke er alene om ting. Uansett om det gjelder psykisk helse, å ha fysiske kroniske plager, det å være uføretrygdet eller hva enn det måtte være. Det skal ikke være skambelagt å være syk, uansett hvilken sykdom og plager det er snakk om. Det er ikke et valg man tar, og det er noe som preger hverdagen i en enormt stor grad. Men det er greit at det ikke alltid er greit. 

 

 

 

#helse #tabu #åpenhet #personlig #psykishelse #me #sykdom #kropp #fokus 

Utslått

Når man har lagt i sengen i over 14 timer – men kjenner at man kunne trengt 14 timer til. 

Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Kroppen og hodet har stoppet totalt opp, og det er lite som blir gjort i dag, kjenner jeg. Jeg har lagt og sovet av og på i over 14 timer, og jeg er helt ødelagt. Etter en helg med besøk, en heftig influensa som ikke slipper taket og noen busy days – så sier det bomstopp hos meg. Det har absolutt ikke noe med selskapet å gjøre, for jeg har virkelig hatt en helt fantastisk helg. Men helsen og kroppen min takler rett og slett ikke mange dager på rad med mye aktiviteter og slikt, da går jeg helt i kjelleren. Totalt tappet for energi og krefter, og hele kroppen verker. 

SAMSUNG CSC

Jeg får så dårlig samvittighet av at det er sånn som dette. Men det er ikke noe jeg kan kontrollere, ikke noe jeg bare kan legge vekk og ikke la skje. Jeg prøver å ta hensyn til helsen så godt det lar seg gjøre – men av og til er jeg alt for sta. Og da blir slaget i ansiktet ekstra hardt. Været ute er helt nydelig, og jeg skulle jo helst ha vært ute på tur. Tatt en fjelltur, jobbet utenfor huset ….. Skulle ha gjort så mye mer enn å bare ligge her som en 100 åring som ikke får lettet stort på en eneste kroppsdel. Men jeg har i løpet av det siste året lært å på et vis “godta” at dette er slik min hverdag er. At en god helse og tipp topp form ikke er noe man skal ta for gitt. Jeg har blitt flinkere til å ta mer hensyn til formen, for å ikke gå helt på reservetanken slik jeg har gjort nå. Så jeg lærer hele tiden underveis, og jeg kan virkelig ikke vente til jeg er 100% ferdig på utredning innen helsenorge. 

Nå skal jeg surre meg inn i teppet på sofaen, og la kroppen hvile enda mer. 
God tirsdag til dere! =D 

 

 

Fett hår, grandis og sofaen

…. er mine siste dager kort oppsummert.

Formen er helt på tryne, og jeg får ikke gjort så mye. I går var det helt krise, og omtrent alle planene mine ble lagt på hyllen. Jeg fikk tatt meg en dusj og fikk rengjort håret i det minste, haha. Så magefølelsen sier at det blir en rolig uke. Det er kjipt å klage så mye på formen og helsen her inne, men faktumet er jo at det preger hverdagene mine ekstremt mye. Så det blir liksom ikke så mye spennende å dele, inspirerende innlegg og mye moro. Meeen alt kan jo ikke være glitz and glam heller, så det går greit. Jeg må bare være flink å tilpasse aktiviteter og ting som må gjøres, etter dagsformen og hvilke signaler kroppen sender 🙂 

SAMSUNG CSC

I dag har jeg tatt meg en tur, luftet hodet og fått bevegd kroppen litt. Det gjorde godt, og jeg må utnytte siste rest av finværet. Vi har vært bortskjemt med mye sol og godvær de siste ukene, så det var ingen overraskelse at regnet måtte komme nå. Vi er jo tross alt på vestlandet, haha. Men regn eller ei, så går vi fine tider i møte. Påsken er rett rundt hjørnet, det er bare noen få uker til jeg får Stine på besøk, og våren nærmer seg. Så livet ser lyst ut altså 🙂

 

Når kroppen stopper opp

Julen er den høytiden i året jeg synes er koseligst, men samtidig er det også en av de høytidene som tapper meg mest. Denne kroppen her skranter, og alt jeg gjør krever så enormt mye energi. Om jeg drar på butikken for å handle mat – så må jeg legge meg på sofaen når jeg kommer hjem. Er jeg borte en helg på besøk eller reise, så blir jeg sengeliggende i flere dager etterpå. Den minste ting krever så mye. Og dette tapper meg helt. Og slik har det vært i julen også. 

 

Og det er ikke fordi jeg ikke trives der jeg har vært eller ikke liker selskapet. For det gjør jeg absolutt. Jeg kunne ikke hatt bedre selskap – men disse dagene tapper meg så mye. Så nå har kroppen og hodet sagt stopp, og jeg må ligge på lading i noen dager. Fra første juledag begynte jeg å kjenne at det var mer enn nok, og formen, energien og humøret var helt på bunn. Men jeg vil jo så gjerne. Jeg vil jo være med familien min og vennene mine. Jeg vil jo være med på ting, ha det moro og være sosial. Men det koster meg så sinnsykt mye – både i forkant og i etterkant. Og det er så tappende å ha det slik. 

 

Så nå sitter jeg her, kl 05 på morgenen. Jeg har allerede ryddet, vasket klær, spist og ruslet rundt i huset en stund. Det er litt finurlig at man ikke får sove og innhente energi – når man er så tom og tappet. Og misforstå meg rett – jeg håper ikke dette blir oppfattet som sytende og i søk etter sympati og trøst. For det er ikke det jeg vil. Jeg kjenner bare at jeg må lette på trykket, lufte tankene og forklare hvordan ting er. For jeg vil i grunn bare bli…. forstått? Jeg vet ikke helt. Jeg vet det er uendelig mange som har det akkurat slik som dette – men samtidig er det også uendelig mange som sikkert synes at dette er helt på jorde og uforstående? Jeg tror jeg bare vil frem til at det er vanvittig mye som ikke vises på utsiden av skallet.