Et lite livstegn

Nå var det lenge siden sist her inne, så jeg tenkte det var på tide å gi et lite livstegn. Grunnen til fraværet mitt er at jeg har hatt en forverring på helsefronten, og har vært stupdårlig siden midten av mai. Jeg har spydd som en stukken gris og vært helt tappet for energi og krefter. Jeg er ikke gravid vel å merke, hehehe. Jeg har bare hatt en forverring på ME-fronten, så da har updates her inne falt vekk. Men nå har jeg hatt en nesten helt oppkast-fri uke (foruten om et lite relaps i går), så jeg håper det er i ferd med å snu 🙂

 

Uansett, så har jeg savnet å være aktiv her inne, og håper jeg klarer å komme så smått tilbake igjen etterhvert. Jeg holder på å gå på veggene av å ikke klare å gjøre stort, så jeg må få hodet over på andre ting. I går tok vi en liten tur til Vardetangen, oh my dog så godt det var å komme seg ut å gå litt. Det er utrolig lenge siden jeg har gått tur nå, og det trengte både hodet og sjelen. Til tross for at det ble spying og at jeg idag er ganske dårlig – så var det uten tvil verdt det. Bare det å gå litt i skogen, se på havet og få litt vind i luggen var utrolig deilig. I tillegg var det veldig kjekt å ta turen på en plass verken meg eller Henrik har vært før.

Vardetangen er for de som ikke er kjent der, Norges vestligste fastlandspunkt. Man går stort sett på en flat grusvei – i veldig fine omgivelser. Mye fint å se på, og veien er også tilrettelagt for både rullestol og for oss som ikke er i form til de mest krevende terrengene 😎

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

 

 

Mitt 2019

Hvor skal jeg egentlig begynne?

2019 har bydd på mye – både på godt og vondt. Dette året har vært utrolig utfordrende og tøft, for å være helt ærlig. Det har vært preget av sykdom og dårlig helse, og alle utfordringene rundt dette med å akseptere det, prøve å fungere noenlunde i hverdagen and so on.

 

2019 var det året jeg omsider fikk svar på hva som har vært i veien med meg i årevis, og da ME og IBS-diagnosen ble satt, fikk jeg endelig forklaringen på hvorfor ting har vært som de har vært og hvorfor jeg har slitt sånn med helsen i år etter år. Det viste seg at jeg trolig har vært syk siden 2009, og det har gått opp et lys hvorfor jeg har slitt så mye med alt av normale gjøremål, jobb og alt annet man har måttet forholde seg til. Det å endelig få en ordentlig utredning, å bli tatt på alvor og å få svar – det var så godt. Ti år som syk er lenge, spesielt ettersom jeg har blitt sykere og sykere i årene som har gått. Lenge leve uvitenhet, stahet og tanken “det skjer ikke med meg”. Hadde jeg fått disse svarene for 5-6 år siden, så hadde jeg nok ikke vært så syk som jeg er nå. Men akkurat den tanken fører ikke noe godt med seg å dvele på, så den har jeg heldigvis lagt fra meg, haha.

I tillegg til å ha en kropp som omtrent ikke fungerer, så har det slitt mye på psyken også. Å få beskjeden om at å bli frisk ikke er et realistisk håp, og å måtte lære seg å akseptere at “sånn her er livet”, har vært vanskelig. Den verste pillen å svelge er jo helt klart det at å søke uføre ble eneste løsningen, som jeg enda ikke har forsont meg med. Selve veien dit i forhold til NAV har også vært tung. Utallige møter, papirer, legetimer, klinikker, spesialister og arbeidsutprøving har året bestått av, før søknaden omsider kunne sendes inn i november. Det siste møtet med både NAV og legen hvor uføre ble fastslått, var en dag sorgen traff ekstra hardt. Til tross for at jeg har visst om det lenge, men da ble det plutselig så ekte. Så nå er det å gå og vente med nerver i høyspenn i opptil 8 måneder for å vite om søknaden blir godkjent eller ikke. Indre tortur, for det kan gå begge veier. Om søknaden blir godkjent, vil det bli en lettelse å endelig kunne “puste ut”, starte hverdagen litt på nytt og prioritere kreftene mine riktig. Får jeg avslag, blir det enda ett år med mye kamp og kjemping, og det kjenner jeg nå at jeg virkelig ikke har krefter til. Så vi krysser fingrene og håper på det beste. Nitrist er det uansett hvordan utfallet blir, men aksepten kommer vel litt etter litt etter som tiden går 🙂

Dette med uføre og hvor ille ting har vært i perioder, har jeg ikke skrevet så mye om her inne enda.. Men av den enkle grunn at jeg ikke har forsont meg med situasjonen, det er skambelagt og jeg rett og slett…. bare sliter med tanken på det. Men forhåpentligvis blir søknaden innvilget, og jeg kan sette fokuset på å bli bedre, tilrettelegge bedre i hverdagen og bare gjøre det så fint vi kan få det! ME kommer jo i ulike alvorlighetsgrader, så jeg trøster meg med at med jobbing og tilrettelegging så kan jeg få det bedre på sikt. Så det er holdepunktet mitt nå – det blir bedre! 😀

 

Men… on a lighter note så har det jo også vært mye fint og koselig som har vært i 2019. Og for å piffe opp viben litt her nå, så kan jeg jo trekke frem at vi hadde en veldig fin familietur til Island, vi har hatt mange fine og avslappende hotellovernattinger, jeg og Stine var på lanseringsfesten til Martine Lunde – som var utrolig gøy, jeg har hatt mange små hobbyprosjekter her hjemme som jeg har kost meg med – og har hatt ett år sammen med nærmeste venner og familie <3

 

Hvordan har deres år vært? 🙂

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

 

Kosedag ute

🍂🍂🍂🍂

Tenk at dette er en to minutters spasertur fra huset vårt. Magisk, helt enkelt. Bøkeskogen på Vallevik er noe av det fineste jeg vet. På høsten er det ekstra fint, og vi er heldige som kan rusle gjennom dette for å komme til havet. På høsten pleier vi å pakke kakao, pølser og sitteunderlag i sekken, spankulere ned hit og kose oss litt. Nettopp dette gjorde vi på forrige finværsperiode, og sånt er så koselig. Da koser mor seg virkelig!

Vårt fine firbente barn. Hun får jo helt overtenning på sånne dager som dette, spesielt når hun får løpe litt løst rund, får utfordret snuten og får løpt fra seg utendørs.

Vi ble sittende med bål og pølser frem til frosten inntok oss, og det var på tide å rusle hjem igjen. Skogen og skauen er generelt veldig fint på denne tiden av året, men bøkeskogen er noe helt eget. Om du bor i nærheten av Nordhordland, så kan jeg absolutt anbefale å ta turen – spesielt på en fin høstdag som dette. Magisk!

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

Følelsen av å ikke strekke til

Følelsen av å ikke være god nok, ikke strekke til og å ikke være noe … henger litt konstant i topplokket, men i perioder glimter det til for full pupp. Akkurat en sånn periode er det nå. Hvor jeg kjenner ekstra på følelsen av skam og tristhet over hvor jeg er i livet og hvordan ting ble. Selv om at jeg vet at ting ikke endte opp slik fordi det var selvbestemt eller noe jeg kunne ha gjort annerledes – så er det allikevel en sorg som jeg ikke helt klarer å ta innover meg og som jeg heller ikke har lært meg å akseptere. Det er noe med den følelsen av å føle seg så lite nyttig, lite vellykket og ikke får følelsen av å gjøre de nærmeste stolt. Det å være for syk til å jobbe, til å utrette noe og til å leve en normal hverdag. Det stikket som kommer i magen hver. eneste. gang jeg må melde pass, si nei eller utsette ting i forbindelse med venner, familie, forpliktelser eller ting jeg selv ønsker å gjøre – av den ene grunnen til at kroppen min ikke fungerer og at jeg ikke klarer en liten brøkdel av de tingene jeg burde og vil. Og disse tingene her gnager så forbanna hardt til tider, selv om at jeg vet at ting kunne vært verre, og at andre har det verre.

 

Så det er dette med aksept da. Hvordan lærer man seg å akseptere at man er kronisk syk og fratatt muligheten til å jobbe, delta i det normale hverdagslivet, fritidsaktiviteter, mestringsfølelse, en hverdag uten konstante smerter og begrensninger and so on? Uavhengig om man er 50 år eller 25 år, som jeg er, så tror jeg den nøtten er rimelig stor å svelge. Hvordan skal man bli venn med følelsen av at man har blitt frarøvet livet og det man har sett for seg for fremtiden? Å godta at det folk flest tar for gitt i hverdagen av aktiviteter, gjøremål, moromomenter og aktiviteter – for oss blir ofte nærmest umulig og en sjelden vare?

 

Jeg vet at det å se gleden i de små tingene, de små øyeblikkene og de små holdepunktene er viktigere enn aldri før i en sånn hverdag, men i perioder er det nærmest umulig å leve etter det. Men jeg regner med det er slik for de aller fleste som enten er syke eller som har store utfordringer i hverdagen. At det svinger opp og ned, og at i enkelte perioder føles det helt håpløst ut. Men som regel får man karret seg tilbake på overflaten, for det blir jo som oftest bedre. Dette er heldigvis en av tingene vi skal ha fokus på gjennom mitt opphold på ME-poliklinikken fremover, og det ser jeg veldig frem til. Fokuset på å bygge livskvalitet, å lære seg å akseptere både sykdom og livet som kronisk syk – og verdsette det som er og det man får gjort. Jeg tror (og håper) at dette kan bli til stor hjelp for min del, og jeg er så glad for å ha blitt tatt inn her. Første møtet mitt der ga meg inntrykket av profesjonalitet, forståelse og mye kunnskap i dette feltet – så jeg ser lyst på tiden fremover. Jeg gleder meg til de neste timene mine, for det betyr så mye å få møtt mennesker som både kan, vet, skjønner og ser situasjonen for det den er.
Så jeg har troen på en bedre hverdag og en lysere fremtid! 😀 

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

Første time på ME-klinikken

I dag hadde jeg min første time på poliklinikken på Nordås, og første møtet var virkelig bra. Hun jeg var hos i dag, var fantastisk. Å få snakket med personell som både forstår og har god kunnskap om denne sykdommen er så deilig. Hun virket utrolig dyktig, samtidig som vi kunne tulle litt og ikke ha den “alvorlige” tonen hele tiden. Vi hadde en fin time, og jeg gleder meg til veien videre. Nå blir fokuset fremover å bedre livskvaliteten, å jobbe med å akseptere sykdommen og å bli flinkere å gi kroppen nok hvile. Om jeg blir flinkere å begrense aktiviteter og ikke konstant presser meg til full grad hele tiden, så kan jeg forhåpentligvis på sikt gå over i en mildere grad. Jeg har ihvertfall troen på at å ha et opplegg her kan bidra til mye positivt, også bare det å snakke med helsepersonell som har mye kunnskap på dette området.

 Vi snakket også om dette å ha et realistisk syn på situasjonen, og kalle en spade for en spade. At det nytter ikke å gå rundt å tenke at “når jeg blir frisk…” eller “om jeg blir frisk…” for det finnes verken noen kur eller medisiner som kan gjøre deg frisk fra ME per dags dato. Og ja, jeg har lest om de som har blitt friske, men det er et fåtall. Ikke alle de historiene henger helt på greip heller, så jeg tenker at det i utgangspunktet har vært et annet problem inni bildet – uten å skulle tråkke noen på tærne. Men uansett, flertallet som får ME er stuck med det resten av livet. Så da gjelder det å lage et så fint liv som mulig, tross situasjonen og helseutfordringene. Å tilpasse og tilrettelegge så godt det lar seg gjøre, og se det positive i de små tingene. Og dette tror jeg poliklinikken kan hjelpe meg med, samt å hjelpe meg med litt det praktiske av utstyr, kontakten med nav, diverse søknader osv.

Jeg hadde også pasientreise/helsetaxi for første gang i dag. Da blir man altså kjørt til og fra behandling av en taxi hvor man enten får det gratis om man har frikort – eller betaler en liten sum som egenandel om man ikke har frikort. Dette gjelder jo vel å merke kun om du av helsemessige årsaker ikke kommer deg til behandlingsstedet på egenhånd. Veldig fint å ha den muligheten, for jeg hadde ikke klart den lange kjøreturen frem og tilbake + selve timen. Eneste ulempen var at til hjemreisen måtte jeg vente i over 1 time på taxien, så jeg var ganske sliten og dårlig når den omsider kom. Men skyss fikk jeg, så jeg gikk rett til sengs så fort jeg ble levert hjemme på trappen.

 

Alt i alt; jeg gleder meg til å dra tilbake og å jobbe med dette litt etter litt! 😀
Om noen av dere har vært der selv, del gjerne deres erfaringer! 😀 

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

Knekken etter sommeren

Nå skulle jeg helst ha skrevet noe ala om at jeg er tilbake til hektene etter ferien, at rutinene er på plass og at det er godt å være tilbake til hverdagen. Men helt sånn er det jo i grunn ikke. Det har vært rimelig stille fra meg på alle mine sosiale kanaler de siste ukene, ene og alene fordi jeg har vært så vanvittig dårlig. Jeg husker jeg var like dårlig i fjor på denne tiden også. Det er en god blanding av store svingninger i temperaturen (det påvirker smertene i kroppen en god del), og alt av aktiviteter, sosialisering og pressing av kroppen gjennom sommeren. Til tross for at vi har hatt en rimelig rolig sommer. Så det har med andre ord ikke vært mye på tapetet i det siste, utenom at jeg har presset meg ut av huset et par ganger på litt møter og en sommerfest som vi hadde sett frem til hele sommeren. Og holy cow, alkohol på dette stadiet her er jo ikke heeelt det lureste 😛 Det går rett i fletten, og det er heller ikke så mye som skal til før det bikker. Men det var ihvertfall godt å komme seg ut av huset litt, se folk og få sosialisert litt.

ikke helt sånn her jeg har sett ut de siste ukene, hehehe

Men ja, det er trege og rimelig ensformige dager. Jeg har netthandlet til den store gullmedaljen da, for å plastre meg selv litt, haha. Jeg merker spesielt hvor trått ting kan gå enkelte dager nå som Henrik er tilbake på reisejobb igjen. Forrige reiseperiode levde jeg for det meste på iskaffe og kokt egg, fordi jeg hadde ikke sjans til å klare å lage middag og mat alene. Fikk pleie og losji hos mamma og pappa noen dager da, så det ordner seg alltid. Så denne gangen har vi planlagt og tilrettelagt litt bedre før han dro. Mat ble handlet inn i forkant og når jeg har overskudd til å lage middag – så lager jeg i store kvantum slik at jeg har mat i noen dager. I slike perioder er planlegging og tilrettelegging nøkkelen. Så der har jeg en god vei å gå for å få ting til å gå litt mer rundt.

Det er vanskelig å komme seg opp på overflaten og over kneiken igjen når kroppen først har blitt så nedslått som dette. Men samtidig er det så vanvittig vanskelig å forhindre at jeg når dette punktet også. Det er en hårfin linje, som omtrent er umulig å ikke krysse. Så nå jobber jeg iherdig på å komme meg litt på beina igjen. September blir en måned hvor det skjer mye, så jeg må komme meg litt back on track for å ikke klappe helt sammen. Men jeg ser lyst på det da, omsider, haha. Det er ikke så lett når alt er på sitt verste, men forhåpentligvis blir det bedre. Mye gøy skjer i måneden som kommer, i tillegg til at jeg skal ha min første time på ME-poliklinikken i slutten av måneden.
Jeg har troen!

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

Shutdown

Her ble det visst en ufrivillig bloggpause i en uke. Jeg har hatt enorme etterdønninger etter alt av ferielivet generelt, og det har slått meg så hardt i ansiktet. Jeg trodde jeg var forberedt på det, men det ble mye kraftigere enn antatt. Så jeg har for det meste levd livet i isolasjon hjemme, spesielt etter at Henrik dro på reisejobb igjen på søndag. Jeg var jo invitert med på Pink-konserten på mandag, men jeg hadde ikke hatt sjanse til å dra. Og det sugde jo, for det hadde vært så sinnsykt gøy. Men men, sånn er det. Jeg kompenserte med x-antall timer serie, soving og rolige tilstander hjemme. Eat, sleep, netflix – and repeat 😉 Men jeg fikk hatt en koselig kveld med Synnøve senere i uken, så det var veldig kjekt!

___________________________________________

 

Men sta som jeg er, så fant jeg ut at jeg skulle prøve å skru litt terrasse. I hovedsak for å ikke la Henrik stå igjen med alt mutters alene når han kommer hjem fra reisejobben, men også fordi jeg liker jo å gjøre sånt. Jeg måtte komme meg ut av sengen litt, været var fint og jeg tenkte det skulle bli god knall. Det tok knappe 10 minutter før kroppen slo seg vrang, og gamlemor begynte å spy som en gris. Men igjen; sta som jeg er …. så nektet jeg å gi meg omtrent før jeg var kommet i gang, så jeg fortsatte. Så jeg vekslet mellom å spy, gråte og å skru. Om noen så meg, så har det nok sett helt galehus ut. Det var det jo for så vidt også. Når jeg ga meg, hadde jeg spydd kroppen helt tom, mat gikk det ikke an å få ned, kroppen skalv ukontrollert og jeg var fullstendig ødelagt. Jeg er fullstendig ødelagt. Så det siste døgnet har vært helt ubrukelig. Jeg har vekslet mellom å ligge i sengen med alt av lys og lyd utestengt, til å ligge med solbriller i sofaen og sett litt på tv. Alt verker og gjør vondt, og jeg får ikke kroppen til å gjøre noe som helst. Livet smiler, det blir ikke stort bedre enn dette 😉 Heldigvis har jeg min første time på en ME/CFS-poliklinikk i september, så jeg håper livet, kroppen og livskvaliteten kan bli bedre utover høsten. For dette går ikke, det er ikke noe liv i det hele tatt. 

Pena bjuder på. Et lite glimt av hvordan jeg stort sett ser ut hjemme i hiet mitt. Fjeset hovner opp, øynene svikter, rødsprengt og lekker. Så de andre planene jeg hadde lagt opp til denne uken, har måttet bli avlyst. Det er ikke noe annet å gjøre når kroppen er som dette. Så det blir en rolig helg for min del. Joggedress, fett hår og litt hyppig “love island”-titting er det mest spennende jeg kan by på akkurat nå, haha.

 

Ellers så håper jeg at jeg får kommet meg litt tilbake på bloggfronten, oppdatere jevnlig og ikke minst;
at dere har det fint! =D 

 

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

Rask og enkel tacosalat

raskt, enkelt og veldig godt

De ukene når Henrik er bortreist på reisejobb blir det rimelig tamme middager og måltider her på na’mor. Men jeg prøver å unne meg ihvertfall en eller to greie middager i løpet av uken – og da blir det ofte ulike typer salater på menyen. Og tacosalat er ofte et av alternativene, for at det både er fort å lage – men også veldig godt. Og de gangene jeg er helt helsprø og vil gjøre noe ekstra ut av det, lager jeg ostechips til å ha på si. #yolo

Jeg fyller salaten med det jeg liker godt, som for eksempel paprika, agurk, rødløk, salat, rømme, ruccola, romanosalat osv. Men her er jo mulighetene uendelige, og det er bare til å slenge i det du selv liker godt. Når det gjelder ostechipsen, så tar eg bare to ostesneier oppå hverandre på en tallerken og fyrer den på full varme i microen i 2 minutter.

 

Når det gjelder tacokrydder, så har jeg prøvd meg frem på et hjemmelaget et.
Jeg slumpet sammen et tacokrydder med disse ingrediensene:
– salt
– spisskummin
– koriander
– hvitløk
– chilipulver
– paprikapulver
– pepper
– oregano
– løkpulver

Her er det beste å slumpe sammen og smake til underveis, slik at du får det etter egen smak og behag.

Det er forresten greit å la kjøttfyllet kjølne litt før dere heller det over salaten!
Enjoy 🙂

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

Ferieknekken

Som jeg var forberedt på – så har ferieknekken tatt meg fullstendig. Derav lite updates her inne i det siste, fordi jeg har rett og slett ikke hatt et eneste fnugg til overs av krefter. Vi dro hjem tidligere enn planlagt fra ferie, for både været og helsen var langt fra topp. Så det ble ikke lange tiden borte – men alt er bedre enn ingenting! Vi har kost oss mye, og et “stueskifte” var veldig etterlengtet. Men nå må det hviles til den store gullmedaljen, for na’mor er fullstendig tom for krutt. Om man bare hadde vært frisk, si. Jeg fikk også en kommentar om jeg virkelig hadde energi og helse til å dra på ferie. Det var nok ikke ment på en stygg måte, men… Helt ærlig oppfattes det ikke særlig bra, og jeg føler ofte at jeg må “forsvare” og forklare meg for de få gangene jeg kommer meg ut av huset og gjør ting. Må jeg virkelig forsvare meg for å ha vært på bobilferie i noen få dager? Hvor jeg mye av tiden har sittet i en solstol, hvilt, hatt timeout i sengen og hatt veldig rolige dager generelt? Må jeg forklare meg selv for å ha behov for å komme meg litt vekk midt i sommerferien – til tross for at jeg er kronisk syk? Disse tingene her gjør meg så vanvittig frustrert, forbanna og lei meg. For slike kommentarer stikker, for det er et sårt punkt i livet.

 

Denne helsen og sykdommen styrer omtrent alt jeg gjør, hverdagen min og livet mitt. Betyr det at jeg ikke har “lov” å ta en liten ferie fordi jeg er hjemmeværende ellers? For det virker nemlig slik. At noen tror man plutselig er frisk og fin om man tar en helgetur eller en liten ferie. Men som en nyhet da; jeg er like syk på ferie som jeg er hjemme. Ofte sykere, for det krever mye med reising, bilkjøring, folk og de andre anstrengelsene. Men for meg er det nødvendig for å ikke gå helt i kjelleren. Det er verdt å la kroppen få en kræsj, fordi jeg trenger å ha et lite glimt av liv utenfor huset, sengen og sofaen. Vi som er syke og er tvunget til å være hjemme har også fortsatt behov på å føle en tilhørighet, vi har også lyst å gjøre ting, ta en tur eller bare være litt sosiale. Så la oss da få den lille dosen med litt livskvalitet – og samtidig vit at det koster oss så sinnsykt mye. Vi er ikke ute på vift og gjør som vi vil, lever i sus og dus og er syke når det passer oss. Sånn fungerer det ikke, dessverre. Jeg har ikke gitt opp alt her i livet, så jeg trenger å komme meg ut. Jeg trenger å se vennene mine i blant, trenger å dra ut på date med Henrik innimellom, og trenger et lite avbrekk fra livet som 100 åring hjemme – uavhengig om jeg er dårlig og det gjør meg sykere. Psyken min trenger det.

Det er også viktig å huske på at dere ikke ser en brøkdel av hva som skjer, hvordan ting er og ser det virkelige bildet. Jeg for min del er ihvertfall slik at det er sjelden jeg legger ut ting om ME, sykdommen og de dårlige øyeblikkene på instagram og snapchat. Jeg legger om regel ut lyspunkt, ting som gjør meg glad osv. Ikke for å glorifisere noe, men for å ha litt positive vibber. Så dere ser altså ikke hver gang jeg gråter fordi jeg er så dårlig og har så vondt, at gardinene er trekt for hele døgnet fordi jeg er så ømfintlig for lys. At tv’en må være på lavt volum eller at Henrik må bruke headset fordi lyden ofte gjør direkte vondt. Eller inventaret i medisinskapet mitt og antall smertedempende typer. At jeg må ligge strak ut å lade opp til en handletur mange dager i forkant – og ligger ødelagt mange dager i etterkant, for bare noen få timer med aktivitet. At jeg kaster opp og svimler når jeg overanstrenger meg (som for øvrig kan være å hente posten eller dusje håret). Dere ser ikke at jeg kun dusjer håret to ganger i uken, fordi mer enn det orker jeg ikke. Dere ser ikke at jeg ligger på sofaen eller i sengen omtrent 90% av uken, fordi kroppen min krangler konstant. Ei ser dere at jeg presser meg til alt av aktiviteter jeg gjør – fordi jeg smiler, ler eller legger ut noen bilder. Listen er lang. Så vit det neste gang dere er litt kjapp på avtrekkeren med å trekke konklusjoner. Dere ser ikke en brøkdel. La oss ha de små lysglimtene i ny og ne – uten å stille spørsmål ved det eller ønsker en forklaring på hvordan det lar seg gjøre.
Det er nesten det eneste vi har.  

Nå er jeg kanskje litt hard i tonen, men fy fasan så godt å få ut. Heldig er jeg som får støtte og forståelse både fra kjente og ukjente – men jammen om man også føler seg lite forstått, sett ned på og sett på som en misbruker av systemet også. Og disse siste punktene her veier nok dessverre mer enn støtten og forståelsen – fordi det er et så sårt punkt. Det er klart både selvtillit, selvbilde og meningene om seg selv synker når man lever som dette. Når man ikke kan jobbe, når man ikke fungerer som “alle andre” og man ikke kan ta de små tingene for gitt. Selvfølgelig føler jeg meg ynkelig, ofte mindre verdt og patetisk. Og da stikker det enda mer når folk enten ikke tror / prøver å forstå hvordan ting er. Jeg klamrer meg for harde livet til det “normale”, selv om det ikke går. Jeg vil gjøre det andre gjør – men konsekvensene blir voldsomme at det straffer meg hardt. I trolig snart 10 år har jeg hatt ME, men allikevel klamret meg til “det normale”. Jobb, trening, sosialisering, festing og alt annet. Og det har gjort at jeg nå sitter her i pysjen – med estimerte 10% av funksjon og aktivitetsprosent av et friskt menneske. Straffen for å ikke ta signaler og helsen på alvor. Straffen for å være et stabeist, for å være redd for hva alle andre skulle si, og straffen for å ikke lære seg å godta situasjonen, og straffen for å ikke sette krav hos helsevesenet.

 

Og når det er sagt; så vil jeg tro at de fleste som er syke og husbundet straffer seg mer enn nok selv, og blir straffet mer enn nok av sykdommene. Ikke gjør det enda verre med å slenge ut kommentarer og utsagn – for jeg tror ikke enkelte faktisk skjønner hvor hardt det svir.

Hilsen sinnataggen 🙂

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her

 

 

Gratinert form med mos og kjøttfyll

mos, kjøtt og ost – gratinert i ovnen

Dette er noe mamma stadig lagde til oss når vi var små, og jeg likte det så godt. Nå har jeg laget en lavkarbo versjon av originalen, som bestod av potetmos, kjøttdeig/fyll og ost. Potetmosen har blitt erstattet med sellerirot og knutekål og kjøttsausen er hjemmelaget. Men alt i alt en veldig rask og enkel middag 🙂

Til ca 3-4 personer:
400 g kjøttdeig
ca 200 g sellerirot
ca 100 g knutekål
1/2 gul løk
1 boks hakkede tomater
valgfritt krydder
en neve fersk basilikum
1 ss meierismør
ost til topping
valgfri salat på si.

 

Av krydder brukte jeg grillkrydder, hvitløk, paprikapulver og salt. 

Fremgangsmåte: 

Sett stekeovnen på 220 grader.

Kutt opp sellerirot og knutekål i mindre biter og sett dem på koking.

Stek kjøttdeig sammen med løk, før du tilsetter de hakkede tomatene. Disse liker jeg å ta en runde i kjøkkenmaskinen før, for å få en så klumpfri saus som mulig. Men det er smak og behag.

La kjøttdeigen og sausen simre sammen til den tykner. Smak til med det krydderet du liker, og en neve finhakket, fersk basilikum. Denne gir mye god smak!

Når sellerirot/knutekålen er blitt møre, sil av vannet og kjør blandingen godt i kjøkkenmaskinen/ta en runde med stavmikser for å få den glatt og fin. Smak til med litt salt, pepper og 1 ss meierismør mens den får stå litt på lav varme i kjelen.

Finn frem en ildfast form og start med å bre mosen utover i bunn. Deretter strør du over kjøttfyllet, før du topper med ost.

Stek til osten har blitt gylden og fin.

Server med for eksempel en god salat og en dæsj rømme 🙂 yums

Er du ikke på lavkarbo, så er det bare å gunne på med vanlig potetmos i bunnen, og i tillegg er det såå godt med hvitløksbrød til! Om dere heller kjører lavkarbo versjonen her, så er det ikke et must med knutekål i. Det var bare for jeg ville prøve en litt annen type mos enn hva vi bruker fast, men den kan fint droppes også 🙂

 

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her