Personlig innlegg i avisen

Puh, her ble det en rimelig lang bloggpause, gitt. 17.mai og forberedelsene i forkant tok knekken, så jeg har stort sett lagt i hi siden den tid. Jeg ville bare kort titte innom og snakke litt om at jeg er i BA (Bergensavisen), og har delt litt om hvordan livet og hverdagen med ME er. Avisen tok kontakt og spurte om jeg ville dele etter de hadde lest “bak fasaden”-innleggene mine (kan leses her og her), og lurte på om jeg ville dele en kortversjon av det i BA. Min første reaksjon på forespørselen var omtrent ren panikk, haha. Det er skummelt å skulle være så ærlig og personlig i en så stor avis, og jeg var nervøs for hvordan responsen på det kom til å bli. Jeg har ikke fått noe negativt selv via  verken blogg eller instagram, men jeg har jo fått med meg hvor sinte/kvasse folk kan være i kommentarfeltene i de ulike avisene – så det var nok det jeg fryktet mest. Men samtidig visste jeg at jeg hadde angret om jeg takket nei, så da svettet jeg meg til å bare hoppe i det. 

 

Og akkurat nå er jeg utrolig glad for det. Innlegget ble publisert for en stund siden, og jeg har vært litt små-nervøs i forbindelse med det. Men hittil har jeg kun fått en haug med utrolig fine tilbakemeldinger, som jeg setter så sinnsykt stor pris på. At folk er så snille og gode, gjør det 100% verdt det. Og tanken på at det forhåpentligvis kan være til hjelp for andre kronisk syke og gjerne få økt forståelse for pårørende og folk rundt. Innlegget kan leses her.

Og til dere som har lagt igjen fine meldinger, kommentarer og delinger;
TUSEN TAKK <3

Bak fasaden; livet som kronisk syk – del 2

Nå kommer del 2 av “bak fasaden”, hele forløpet frem til dagen i dag har jeg skrevet litt om HER.

 

Nå er jeg her da, ferdig utredet med diagnosen ME og IBS, og har blitt fast inventar både på ME-klinikken og på legekontoret. I tillegg har jeg nylig blitt uføre, så dette er jo ikke helt den tilværelsen jeg hadde sett for meg at 20-årene mine skulle være. Dessverre er det sånn det har blitt, og nå kan jeg ikke gjøre annet enn å prøve å gjøre det beste utav det. Men med 10% funksjonsevne er det ikke så lett å skulle prøve å leve et optimalt liv, noe som tærer veldig på både meg og Henrik. Det er klart det ikke er lett for han å skulle være med på dette, å se meg slik og å måtte hjelpe meg så mye som han gjør. Jeg har en konstant gnagende samvittighet fordi jeg ikke kan gjøre “normale ting” som folk på min alder gjør, men samtidig er det ikke stort å gjøre med det akkurat nå. Trolig vil jeg aldri bli frisk, men håpet om å bli bedre og få en bedre hverdag ligger der. For jeg kan bli bedre. Tenk om jeg kunne gått fra 10% funksjonsnivå til for eksempel 40 eller 50%? Da hadde jeg plutselig hatt mye mer å gå på, og det ville ha økt livskvaliteten noe enormt. Så det er håpet da, men jeg må være flink underveis med å lytte til kroppen og de signalene den sender. Der har jeg en lang vei å gå, jeg er jo så sta.

Når man ligger på rundt 10% funksjonsnivå sier det seg selv at man har ikke mye å gå på før kroppen går fullstendig i krise. Det vil si at min daglige kvote “krutt” er omtrent brukt opp allerede ved å kle på meg og rulle ut av sengen. Allerede her på dagen starter utfordringene. Vanlige ting som dusjing, matlaging, å handle, hente posten osv krever så enormt mye – og jeg må alltid velge vekk mange av disse. Stort sett går kreftene til dusj, matlaging og bare komme meg gjennom dagen. Stort mer enn det har jeg ikke å gå på, så det vil si at alt av besøk, handling, husarbeid, å sminke/stelle meg – kommer i siste rekke og blir sjelden gjort. Alt må tilrettelegges, planlegges og deles opp så mye det går, og allikevel krever det alt jeg har. Jeg gjør jo disse tingene inni mellom for å pleie egne behov, ønsker og psyke – men det går på bekostning av helsen. Så om jeg har vært hos familien en tur, så må jeg ligge på lading i mange dager i etterkant. Har jeg karret meg på fest, er jeg helt ødelagt den påfølgende uken. Så det har blitt mindre og mindre av “det gode”, fordi jeg blir så dårlig av alt jeg gjør. Og jeg er hele tiden todelt; skal jeg presse meg til å gjøre de tingene som øker livskvaliteten min og som gir meg mye positivt til sinns – eller skal jeg være flink og gi kroppen den hvilen den trenger for å forhåpentligvis gi meg et høyere funksjonsnivå på sikt? Det er vanskelig å balansere, og jeg har enda ikke blitt noe flink på dette området. Jeg vil jo så gjerne …. Jeg vil gå på fjellet, dra på festivaler, dra på en lang og aktiv ferie, ta en tur i skogen and so on, men det går ikke. Og når det skjer; da er det fordi jeg presser meg til det. Fordi hodet ikke klarer en dag til på sofaen.

Jeg er jo oppvokst på gård, så jeg har alltid vært vant til å jobbe. Jeg har også hatt småjobber og deltidsjobber gjennom ungdomsårene før jeg startet som lærling, og jeg har alltid likt å jobbe praktisk. Jeg savner å gjøre noe. Å kunne trene, å ha en knippe kollegaer å møte på daglig basis, å ta en joggetur eller bare møte venner uten at det skal koste noe ekstra i form av bekymringer, krefter og smerter. For smertene er der, hele tiden, hver dag. Og enda verre blir de når jeg har gjort noe. Om jeg har tømt oppvaskmaskinen, om jeg har vært en tur hos mamma og de, om jeg har hatt besøk eller om jeg har tatt en kjøretur. Det er derfor alt må tilpasses, derfor jeg har fått en drøss hjelpemidler her hjemme, derfor jeg bruker rullestol når vi reiser og derfor badeskapet er proppet med medisiner. For å prøve å holde hodet over vannet, selv om det føles omtrent umulig i perioder. Men det er også derfor jeg presser meg ut av huset inni mellom, fordi jeg setter så inderlig pris på en liten time hvor jeg kan “leve som normalt”, bare i et lite glimt. Et lite glimt der jeg får luftet hodet, får pratet, ledd godt og sosialisert litt. For jeg er jo en kjempesosial og selskapssyk sjel. Det passer meg så sabla dårlig å være husbundet og sengeliggende på dagligbasis, haha. Jeg har ikke roen til det, og det er nok derfor jeg sliter sånn med å finne en balanse som kroppen tåler.

 

Så dagene er for det meste veldig ensformige. Gjør jeg for mye, ender det som regel med oppkast, store smerter og mange tårer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har stoppet bilen for at jeg må kaste opp, fordi jeg skal presse meg til å dra i et familiebesøk eller lignende. For jeg vil jo ikke måtte si nei hver gang. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tøyer strikken så langt at det sprekker. En ting jeg har lært i disse 10 årene som syk, er at jeg kan presse kroppen så mye at den begynner å gå på adrenalin. Og når det kicker inn, så kan jeg holde det gående en god stund. Og dette er det jeg gjør når jeg for eksempel skal i familiebesøk, på fest eller lignende. Men problemet er da at baksmellen blir gigantisk. Så fort jeg da gir meg – går luften ut av ballongen, og jeg er helt ødelagt. Disse smellene føles som en blanding av en heftig influensa og kraftig fyllasjuke. Oppkast, skjelvinger, problemer med å snakke, feber, store smerter i kroppen, migrene +++. Et enormt behov for å hvile, bare at denne hvilingen ikke “funker”. Jeg blir aldri ladet opp igjen. Det ligger på minimum hele tiden, så jeg går omtrent konstant på reservetanken. Og det som er så trist, er at det er slik min hverdag er. Det er slik dagene er fast. Det er ikke slik at de fleste dager er gode – og så kommer det en smell i ny og ne. Det er omvendt. De gode dagene er der sjelden, men de er gode nok til å gi meg håp for at ting kan bli bedre på sikt. At jeg kanskje om noen år (gitt at jeg er flink og roer litt ned på staheten min), at jeg kan dusje, lage middag og tømme oppvaskmaskinen uten å presse kroppen. At jeg innimellom kan dra på besøk uten hele bøtteballetten med oppkast, grining og store smerter. At det kanskje kan bli snudd om – at jeg har større andel gode dager enn dårlige. Jeg har perioder hvor jeg kan sove i 14-16 timer i strekk fordi jeg er så dårlig. Og så kommer de andre periodene igjen, hvor jeg har så store smerter at jeg omtrent ikke får sovet i det hele tatt. Det er som en berg og dalbane jeg ikke kommer meg av.

 

Så det er med andre ord ikke mye jeg får gjort før jeg kjenner jeg må tilbake i sengen eller på sofaen. Ting som å handle, hente medisiner, lufte hunden, støvsuging, hente posten osv er det Henrik som gjør, for jeg klarer det ikke. Jeg har fått litt ulike hjelpemidler hjem nå, så ting som å dusje, lage middag osv er blitt enklere, siden jeg har fått arbeidsstoler, bord osv for å lette litt på hverdagen. Og når man klarer så lite i løpet av en dag, er det klart psyken får en god knekk. Det tærer enormt på selvbilde og selvtillit når man føler seg så “ubrukelig”. Når man trenger så mye hjelp til normale gjøremål og er så avhengig av andre for å klare ting. Å være så fanget i egen kropp og eget hus i en alder av 25 er jo ikke noe man skryter av. Så jeg jobber mye med å prøve å lære meg å akseptere situasjonen og livet sånn det faktisk er. Det er langt i fra lett, men det vil gi en bedre livskvalitet når aksepten er større. Og så er det viktig å ha noe å fylle dagene med, så det er mye av grunnen til at jeg har så mange småprosjekter liggende strødd. For da kan jeg sysle fem minutter her og fem minutter der, når formen tillater det, og det er med på å gi litt mer variasjon og glede i en ellers rimelig treg hverdag. Følelsen av mestring er så viktig, og det er egentlig hovedgrunnen til at jeg har bloggen. Den gjør at jeg føler at jeg fortsatt har en ørliten fot (en veldig liten en😂) innafor samfunnet enda, og jeg får holdt litt kontakt med omverdenen. Og ikke bare det at man føler seg utenfor samfunnet, ubrukelig og lite til nytte, så er det jo en sorg å takle også. En sorg å måtte ta farvel med omtrent alt, og det er så mange ulike “sorgprosesser”. Så alt av det rundt utredning, å få diagnoser, å få hjelpemidler, å søke uføre, å bli uføre osv har vært en og en sorgprosess som har dukket opp på løpende bånd. Det er mye å ta innover seg, mye å skulle lære seg å leve med og ikke minst; lære seg å akseptere. Hvordan gjør man egentlig det?

Det er utrolig mange som er usynlig syke, og derfor er det viktig å ikke være for raske med å trekke konklusjoner på ting. Om jeg plutselig er i butikken en dag, så er det ikke fordi jeg er så kvikk og rask – men fordi jeg sårt trengte en liten halvtime ut av huset eller fordi ingen var tilgjengelige for å hjelpe akkurat der og da. Det er kun Henrik som får sett meg 100% slik ting er. Man klarer fint å klistre på et smil når man går utenfor husets vegger. Det gjør man nok av flere grunner; fordi man ikke vil bli behandlet annerledes, fordi man vil bare ha et lite fnugg av hverdagsliv og fordi det er for sårt å slippe andre inn til realiteten. Så husk på at er ekstremt mye dere ikke får sett, og at de fleste liker å holde en positiv vibe på det som blir lagt ut på nett og i sosiale medier. At folk stort sett deler lysglimtene, og holder resten skjult innenfor husets fire vegger. Å brette ut og å vise helt uten filter er veldig personlig og vanskelig, og det er ikke lett å være “annerledes”.

 

For å få økt livskvalitet må man lære å bli snillere med seg selv, både fysisk og psykisk. Og dette gjelder ikke kun oss som er kronisk syke, men mennesker generelt. Og man må lære seg å bli snillere med andre også. Det tror jeg er nøkkelen til et bedre liv, men det er jo ikke noe som kommer automatisk.

 

Holy malony, dette ble enda et rævvalangt innlegg. Jeg kunne egentlig ha skrevet i det uendelige om dette, men det skal jeg spare dere for 😎 Det ble dårlige bilder her også, men jeg knipser sjelden bilder meg selv med mindre jeg for engangsskyld har stelt meg litt 😎

 

 

 

 

 

Bak fasaden; livet som kronisk syk – del 1

Jeg har jo delt fra livet mitt i noen år på denne bloggen, hvor det også har blitt naturlig å dele litt om helse, sykdom og litt rundt den biten der. Selv om at jeg har skrevet mye om hverdagen som kronisk syk, berg og dalbanen jeg hadde psykisk før jeg fikk vite at jeg var fysisk syk, utredningen og det – så har det meste av det jeg har delt vært for det meste helt fra overflaten. Så i dag tenkte jeg at jeg skulle ta dere med litt bak fasaden. Prøve å sette ord på galskapen som herjer i kroppen og hvordan det påvirker meg, hverdagen og livet vårt. And oh boy som det påvirker livet vårt. Og når jeg skriver “vårt”, så tenker jeg i hovedsak på meg og Henrik sitt liv. Men det er klart det har ringvirkninger hos familie, venner og andre ting – og at de også har følelser rundt dette.

 

Når det gjelder hele sykdomsforløpet og veien til endelige svar, så skal jeg ikke gå så mye inn på det nå, ettersom jeg har delt mye av det tidligere. Men jeg kan prøve å gi en kortversjon for nye lesere og de som ikke har lest det før – for å gi et klarere bilde av alt. Jeg ble jeg syk i 2009, hvor det trolig var svineinfluensavaksinen som ga meg ME. Det slo meg helt ut og jeg ble satt i isolasjon fordi legene trodde jeg hadde svineinfluensa. Etter jeg var ferdig med isolasjon, var det back to school – uten at det varte lenge. Jeg var fortsatt skamdårlig, og ble satt i en ny runde isolasjon, selv om det ikke skulle være mulig å ha svineinfluensa to ganger ….. Etter det begynte jeg å bli dårlig fast, men ikke nok til at jeg skulle skjønne at jeg var blitt kronisk syk. Jeg har alltid gitt meg selv logiske forklaringer på alt av symptomene og plagene mine, i tillegg til at jeg alltid har vært utrolig sta, så det har jo vært en stor del av grunnen til at jeg har gått uvitende syk i så mange år. Så fra 2009 begynte det rolig med at jeg hadde mye mindre overskudd enn “alle” de andre på min alder. Fritidsaktiviteter ble kuttet ut, og jeg måtte alltid legge meg etter skolen – og sov generelt utrolig mye. Tross all sovingen ble jeg aldri mer opplagt, det oppstod smerter i kroppen som jeg ikke hadde hatt før – så jeg begynte så smått å gå til kiropraktor. Men jeg presset meg allikevel til å være aktiv, trene, fullføre skolen med to jobber på si, for hva annet skulle jeg gjøre? Jeg ante ikke at jeg var syk, og skulle så absolutt ikke ha på meg at jeg var lat, haha. Men husket at de to siste årene på vgs var skikkelig tunge, spesielt å skulle dra på jobb etter skolen. Her hadde kroppen et enormt behov for å dra hjem og legge seg, men jeg presset meg avgårde. På dette punktet var det levbart, jeg følte meg “bare” ganske sliten og støl i kroppen.

Men verre ble det i 2012, på nøyaktig samme tidspunkt som jeg begynte i lære hos Statoil. For da fikk jeg (og to andre i familien) en ganske heavy e-coli infeksjon, og den ble det store vendepunktet for min del. Da lå jeg strak ut i to uker og følte at jeg var omtrent døden nær. Vi var alle tre så sykt dårlige, og etter det har jeg bare blitt dårligere og dårligere. Spesialisten mener at dette tok en stor del av funksjonsnivået mitt, og det konstante presset jeg utsatte kroppen min for de påfølgende årene. På dette tidspunktet prøvde jeg ulike ting for å bli bedre, som for eksempel massasje, kiropraktor, refleksologi, ulike kosttilskudd and so on. Etter dette prøvde jeg i to år å balansere 100% lærejobb, trening, venner, fest og alt annet – samtidig som jeg bare ble dårligere og dårligere. Dette begynte etterhvert å slite mer og mer på psyken, og til slutt traff jeg veggen ordentlig. I hit it hard, og til slutt ble jeg sykemeldt. Dette med å ha en kropp som ikke fungerer (uten å vite at jeg faktisk var syk), å skulle prestere på alle plan i livet – uten å følte at man klarer det uansett hvor mye man pusher på – det bygde opp en enorm mengde angst og depresjon. Jeg merket jo at jeg fungerte på en hel annen måte enn de andre jeg jobbet med, og jeg følte jeg konstant gikk og hanglet, var dårlig og det føltes ut som jeg hadde kraftig influensa omtrent konstant.

 

Til tross for mye sykefravær, fikk jeg fullført læretiden min – men der stoppet det opp. Etter en liten stund som fagarbeider hadde jeg ikke mer å gå på, og både den fysiske helsen og den psykiske helsen min var så langt nede at jeg ble langtidssykemeldt. Etter dette var jeg igjennom en drøss medisiner, psykologer, nye runder med kiropraktor akupunktur, et lass kosttilskudd og jeg prøvde å jobbe hjemmefra via network marketing. Sistnevnte angrer jeg igrunn ganske mye på, både fordi jeg var for syk til å presse meg til det – men også fordi det ikke var helt meg. Jeg føler jeg mistet meg selv litt i den perioden, og jeg ble en utgave av meg selv som jeg ikke ville være. Så jeg er glad det kapitlet er forbi – selv om jeg helst skulle vært foruten 😛

 

De siste årene har vært et hardkjør uten like med å prøve ulike behandlingsformer, medisiner, utredning, nav og utallige legebesøk, spesialistbesøk og møter. Det tok en del år før jeg kom på riktig spor av utredning og slikt, som nok er en blanding av at jeg er et stabeist – og at jeg hadde en lege som var mest opptatt av å proppe meg i medisiner som ikke gjorde annet enn at jeg gikk drastisk opp i vekt. Det tok tid å bli tatt seriøst, men jeg har vært veldig heldig i senere tid med de profesjonelle jeg har møtt. Både spesialisten, den nye fastlegen og de ansatte på ME-klinikken har vært så behjelpelige og gode, og har gjort alt de kan for å hjelpe meg. Alt i alt gikk jeg i nesten 10 år før jeg fikk endelige svar, mens jeg underveis stadig har presset kroppen til langt mer enn hva den tålte. Det har resultert i at jeg nå (og i de siste årene) har et funksjonsnivå på ynkelige 10%. Det vil si et funksjonstap på 90%, så jeg tåler minimalt av aktiviteter, gjøremål og sosialisering før jeg blir ekstra dårlig og må krype tilbake til sengs.

Puh, dette ble mye lengre enn planlagt, så del 2 kommer senere. Den vil omhandle hvordan livet er nå som alt av utredninger, setting av diagnoser, arbeidsutprøving og alt dette er ferdig. Helt enkelt hvordan det er å leve på minimal kapasitet som for det meste husbundet og liggende strak ut!

 

PS; jeg hater jo å dele dårlige bilder eller bilder som ikke har noe med temaet å gjøre, så dere får bare holde ut med litt memes akkurat nå 😎 

DIY på budsjett: trebrett med fiskebeinmønster

Etter mange måneder med elendig form og ikke så mye annet enn sofasliting og ikke stort annet av aktivitet enn det høyst nødvendige, begynte det å klø noe voldsomt i fingrene og rastløsheten. Så jeg bestemte meg for å lage noe jeg skulle ønske jeg hadde mer av hjemme – nemlig noen fine brett til pynt og lys. Ikke at det er manko på det her i huset, men jeg er veldig glad i slikt 😎 Så det ble med andre ord noen nye brett på na’mor. Jeg synes fiskebeinsmønster er utrolig fint, så vi valgte å gunne på med det. Disse brettene kostet oss (her og nå) 0 kr. Verktøy, trelim og beis hadde vi i hus fra før av og pallene var jeg så heldig å få gratis. Så om ikke dette er en DIY på budsjett, så vet ikke jeg. Fornøyd med penger spart, fornøyd med å ha brukt tiden på noe kjekt – og ikke minst; fornøyd med resultatet på de flunk nye brettene mine.

Fremgangsmåten:
På forhånd må jeg beklage for dårlige mobilbilder, jeg glemte å drasse speilrefleksen på slep. Men jeg håper både bildene og forklaringen er god nok til å gi en step by step for de av dere som skulle ønske å lage et slikt brett selv 🙂

Tenk at denne saken kan bli så fin? 
Vi begynte med å demontere plank for plank. Deretter fjernet vi alle spikre, før vi kappet vekk alle områdene med store, stygge spikerhull. Videre pusset vi de jevne og fine, ettersom de vanligvis er ganske grove og flisete. Er materialet ikke skikkelig tørt, er det lurt å la det tørke skikkelig før du går videre.

Når alt er pusset, tørket og klart – er det bare å starte puslingen. Jeg la opp mønsteret på et tynn treplate for å få mer overflate å lime alt fast på. Jeg tipper at en god papp-plate også er like fullt brukbar 🙂 Anbefaler å lage mønsteret og justere litt før man hopper rett på limingen. Da slipper man forhåpentligvis små blemmer underveis 🙂 I tillegg får du mer oversikt og kan lime en etter en planke på riktig plass. Vi bruker Casco sin trelim og synes den er veldig god. Veldig godt hold og trenger ikke så lang presstid heller. Her ser dere forresten også at jeg har tegnet noenlunde opp den størrelsen jeg ønsker og har prøvd å få det så i senter som mulig – for å få mest mulig av fiskebeinsmønsteret med.

Når alt er limt, er det bare å bruke det man har av ting med vekt i for å legge press på det til det tørker. Denne limen har bare presstid på 5-10 minutter, så det er en rask prosess. Pass på å lim så mye du kan, både underside, hjørner og begge sidene av treet for best mulig hold.

Når limet har tørket skikkelig, er det frem med sagen for å sage ut ønsket form og størrelse. Jeg tegnet bare av fra et rektangulært brett jeg hadde fra før av, og da var det mye lettere å få fine og noenlunde nøyaktige kanter. Vi brukte først sirkelsag for å “grovkutte” brettet, før vi jevnet ut kantene på en slissesag/bordsag etterpå. Ta en ekstra runde med pussemaskinen dersom kantene er ujevne eller skarpe.

Deretter slisset vi noen ubrukte planker til ønsket bredde som vi skulle bruke som kanten/innrammingen rundt brettet. Disse kuttet vi i 45 graders vinkler for å få finere linjer og innramming, men man kan droppe dette også 🙂

Videre gikk det til fargebehandling. Her har man jo flere ulike valg å velge mellom; ikke gjøre noe, lakke, male beise, spraye…Jeg valgte å beise – og endte opp med tre strøk på begge brettene. Ikke med samme sluttresultat da, siden fargene varierer litt ut i fra hvor vi skal plassere de. Men jeg brukte samme fargene på begge brettene; “mocca” og “værbitt tre” fra jotun. På det ene brettet tok jeg to strøk med “værbitt tre” og ett strøk med “mocca”, mens jeg tok to strøk med “mocca” og ett strøk “værbitt tre” på brett nummer to.

 

Når beisen (eller hvilken type fargebehandling du velger) har tørket, kan du montere håndtak om du ønsker det. Vi gikk for skinnhåndtak på det ene og tau på det andre. Skinnhåndtakene fikk jeg av Synnøve (men de fås hos Bademiljø), og håndtakene i tau er fra et ødelagt brett jeg hadde fra før. Man trenger heller ikke å montere håndtak, men jeg synes det er en fin detalj å ha med 🙂

Siste steg er å lime på kantene/innrammingen. Klin på godt med trelim og bruk tvinger på begge sidene for å lime alt godt sammen. Har du ikke store nok tvinger, kan du prøve å stramme med noen stropper. Pass da på at alt blir beint og at du ikke strammer for hardt ! 

 

Dersom du vil se en enkel fremgangsvideo – kommer den snart på interiørkontoen min her!

 

Resultatet:
To rustikke trebrett på budsjett – etter ønsket størrelse, farge, utførelse og mønster 😀

Om dere skulle ha noe restekapp fra terrassebygging eller lignende, så er dette et perfekt prosjekt. Man trenger ikke lange lengdene for å lage slike brett – og man slipper å kaste unødvendig mye av det man har liggende 🙂

 

Følg meg gjerne på mine andre kanaler;
personlig instagram her  –   facebook her   –  snapchat; kariannenesse  –  interiør-instagram her