Når kroppen stopper opp

Julen er den høytiden i året jeg synes er koseligst, men samtidig er det også en av de høytidene som tapper meg mest. Denne kroppen her skranter, og alt jeg gjør krever så enormt mye energi. Om jeg drar på butikken for å handle mat – så må jeg legge meg på sofaen når jeg kommer hjem. Er jeg borte en helg på besøk eller reise, så blir jeg sengeliggende i flere dager etterpå. Den minste ting krever så mye. Og dette tapper meg helt. Og slik har det vært i julen også. 

 

Og det er ikke fordi jeg ikke trives der jeg har vært eller ikke liker selskapet. For det gjør jeg absolutt. Jeg kunne ikke hatt bedre selskap – men disse dagene tapper meg så mye. Så nå har kroppen og hodet sagt stopp, og jeg må ligge på lading i noen dager. Fra første juledag begynte jeg å kjenne at det var mer enn nok, og formen, energien og humøret var helt på bunn. Men jeg vil jo så gjerne. Jeg vil jo være med familien min og vennene mine. Jeg vil jo være med på ting, ha det moro og være sosial. Men det koster meg så sinnsykt mye – både i forkant og i etterkant. Og det er så tappende å ha det slik. 

 

Så nå sitter jeg her, kl 05 på morgenen. Jeg har allerede ryddet, vasket klær, spist og ruslet rundt i huset en stund. Det er litt finurlig at man ikke får sove og innhente energi – når man er så tom og tappet. Og misforstå meg rett – jeg håper ikke dette blir oppfattet som sytende og i søk etter sympati og trøst. For det er ikke det jeg vil. Jeg kjenner bare at jeg må lette på trykket, lufte tankene og forklare hvordan ting er. For jeg vil i grunn bare bli…. forstått? Jeg vet ikke helt. Jeg vet det er uendelig mange som har det akkurat slik som dette – men samtidig er det også uendelig mange som sikkert synes at dette er helt på jorde og uforstående? Jeg tror jeg bare vil frem til at det er vanvittig mye som ikke vises på utsiden av skallet. 

Kosedag

SAMSUNG CSC

Forrige uke kom bakmester Malin innom, og vi hadde en kosedag her hjemme. Vi bakte, hadde julemusikk på fullt og (jeg) spiste meg mett på kakedeig. Vi ble litt ivrige i startfasen, og fant ut at det var like greit å bake både kakemenn og luciaboller. Lite visste vi at det kom til å ta livsgnisten fra oss på slutten, så det er godt det ikke skal bakes kakemenn før til neste år igjen. 

 

Særlig fine ble de heller ikke. Lussekattene ble så stygge at jeg ikke engang gadd å ta bilde av dem. Men gode ble de, og jeg koste meg ihvertfall. Det er jo det viktigste? 🙂 

– bildedryss – 

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

Candycanes’ene til Malin ble rimelig fine. Men ingen av oss er så sykt ivrige etter kakemenn, så det meste ble gitt bort. Merkelig nok – så valgte vi å bake en stor batch med dette. Makes sense? 

Om dere trenger bakere av hvilket som helst slag – så er det bare å leie oss inn.
Vi er ikke så renslige og effektive, men vi er snille da.